Ares har en lang historie og ut av Ares kommer spillfestivalen Arcon som feiret sitt 40 års jubileum i fjor
Her er teksten som tidligere leder for Arcon og medlem av Ares, Geir, skrev for Arcon. Og i det finner dere noen god biter fra Ares begynnelse også.
ARCON – de første 20 årene
En augusthelg for snaut 40 år siden samlet halvannet hundre særinger sammen i Kjemibygningen på Blindern for “Den norske spill- og science fiction kongressen 1984”, eller NorCon 5 som den offisielt het. Arrangører var studentenes science fictionforening Aniara og spillklubben Ares, sistnevnte stiftet i 1981 som en fusjon av forskjellige spillgrupper i Aniara, Studentersamfunnet og Realistforeningen. På programmet sto turneringer i AD&D, RuneQuest, Diplomacy, Panzergruppe Guderian og A House Divided, men hvor mange som ble spilt ferdig er et annet spørsmål. Ares hadde også vært delaktige i programmet på NorCon 4 året før og på enda tidligere H-Con på Hovden Høyfjellshotell, men etter at spillklubben Hexagon i Trondheim samme år avholdt den første rene spillkongressen i Norge bestemte Ares seg for å gjøre det samme.
Begynnelsen
Arcon 1 (eller Spillfestivalen 1985 som var det offisielle navnet) ble avholdt 8–10 mars i klubbens vanlige lokaler i Madserud Allé 35 nedenfor Frognerparken. Med kun 40 deltagere var det vel neppe noen udelt suksess, siden det ikke var stort flere enn som kom på en vanlig klubbkveld. Igjen reklamerte man med turneringer i AD&D, RuneQuest, Soldier King, War at Sea og Awful Green Things from Outer Space, hvorav igjen kun den første fikk kåret et ubestridt vinnerlag (mye pga at en i gruppen hadde lest fantasyromanen som modulen var bygd på). Opp gjennom årene fikk dette arrangementet en mytologisk status på linje med Woodstock og å ha sett Beatles på Cavern Club, og antallet som har påstått å deltatt har nok vært flere ganger lokalenes kapasitet. Uansett var det vel få som ante at det var starten på en tradisjon som har holdt seg i 40 år og ville trekke til seg over tusen deltagere om få år.
Selv var jeg ikke på denne, selv om jeg hadde meldt meg inn i Ares og betalt kontingent via PostGiro, men aldri fikk tilsendt medlemsbladet Deimos eller fikk vite hvor spillingen foregitt. PR var nok ikke foreningens sterke side i starten. Derimot fikk jeg kommet meg på Arcon 2 og 3i Kjemibygningen på Blindern, hvor jeg det siste året ble hanket inn i komiteen for å hjelpe til med PR-arbeidet (inkludert et intervju på NRK lokalradio), en rolle jeg hadde de neste ti årene. Antall deltagere kan man bare spekulere på, men rundt 150 er nok ikke et urealistisk anslag. Her ble den første miniatyrmalekonkurransen avholdt (som jeg beskjedent nok vant, noe som dog oppveides av en forsmedelig sisteplass i Squad Leader-turneringen).
Det er særlig to personer som har æren for at Arcon ble en realitet. Den første var Geir Aaslid, som etter en kort karriære som kjellermester på BI og kioskeier begynte å importere spill under navnet AEH Hobby, for så i 1983 å “go pro” og starte butikken Tradition i et lite lokale i Cort Adelers gate 16, som nå huser den lokale fast food-jointen Deilig Sushi. Etter noen år i komiteen inntok han en mer perifer rolle i arrangementet, gjerne som sponsor for et ellers slunkent budsjett.
Den andre som må nevnes er Johannes H Berg, som var primus motor for omtrent alle Arcons fram til sin alt for tidlige død i 2004. Å skulle forsøke å oppsummere alt hva han gjorde for Arcon og Ares i en programbok er umulig, da henviser vi heller til de to minnebøkene fra hhv 2012 og 2013 som jeg var med å redigere. I et nøtteskall kan man vel si at mens andre komitemedlemmer kom og gikk i forskjellige poster, var Johannes kontinuiteten som kjente alle og holdt ting sammen, og gjorde alt det som ingen andre hadde lyst til. Bortsett fra Trond Jansen, som var kasserer i samme periode er det ingen som sittet like lenge i komiteen.
De neste to Arconene – 4 og 5 – fant sted på Sandakersenteret, i stekende varme med lokaler som var best egnet som drivhus. Her fant det første videoprogrammet sted, representert ved en MovieBox og en 28″ tjukkskjerm-TV. Senere skulle dette bli en av Arcons største trekkplastre. Siste året dukket det også opp en brautende bergenser, som først gjorde seg bemerket med å vinne Junta-turneringen for så å bli utviklingsminister i Stoltenbergs andre regjering. Om det er noen sammenheng der skal vi ikke spekulere i. Året etter (Arcon 6 på Kjelsås Skole) presterte han å kvalifisere seg til to finaler og bli disket i begge, siden det ikke var lov å melde seg på turneringer hvor finalene fant sted samtidig (en regel som senere ble avskaffet). Uansett vant han påfølgende år AD&D-turneringen og en tur til GenCon i USA, så tapet var vel ikke alt for stort. Deltagerantallet økte jevnt og trutt, og endte opp rundt 500-tallet på Arcon 6.
Storhetstiden
I 1991 flyttet Arcon tilbake til Blindern, hvor de skulle holde hus de neste 16 årene – nærmere bestemt Vilhelm Bjerknes’, bortsett fra et kort intermezzo i Sophus Bugge/Idrettsbygningen i 2006. Mens Arcon tidligere hadde hatt en jevn vekst ble den nå eksplosiv. Antall besøkende på Arcon 7 vites ikke, men året etter kom det rundt 1000 og på Arcon 9 hadde vi over 1200, noe som fortsatt er norsk rekord men som vi da var mest stolte over å ha forbigått svenskene. Dette skyldtes nok ikke minst en økende rutine og profesjonalitet, bl.a. på PR-siden hvor vi i 1992 begynte med fargebrosjyrer og evalueringer av turneringer med priser for beste arrangement og årets gopher (frivillig).
Denne suksessen hadde både positive og negative sider. Hvis man ser på antall programposter var utvalget enormt, med noe for enhver smak. Mange kom nok også mye på grunn av videoprogrammet, hvor vi viste laserdisk-filmer med prosjektor i tre samtidige spor, 60 timer non-stop. Det var mange røde øyne å se når murmeldyrene endelig krøp ut av auditoriene søndag kveld etter tre dager foran skjermen. Premiene ble flottere og mer forseggjorte, inkluderte elokserte metallplaketter med silketrykk og inngravert navn på vinnere på Arcon 8. Vi hadde pub i RF-Kjelleren, hvor en regnefeil i budsjettet resulterte i en halvliterpris på 10 kr, med påfølgende konkurranser mellom bordene om først å stable plastglass opp til taket. Å tørke spy var deretter en årlig oppgave for gopherne, som vanligvis måtte bestikkes heftig for å gjøre jobben.
Samme år var også da vi offisielt innførte det årlige jippo-begrepet (som riktignok ble retrospektivt overført til tidligere Arcons, men aldri var noe gjennomført konsept før da). Årets tema var Paranoia, hvor alle deltagere ble tildelt skjorter i ni forskjellige farger, alt fra ultrafiolett for komiteen til infrarødt for vanlige betalende medlemmer. Dette viste seg dog å være et tveegget sverd, siden hver gang komiteen forsøkte å få noen i lilla skjorte til å gjøre noe, gikk de og fant en med blå skjorte, som fant en grønn og fortsatte hele veien ned regnbuen.
Under Arcon 9 ble Norsk Simuleringsspillforbund stiftet, noe som i stor grad var forløperen til Hyperion. Året etter kom noen av arrangørene av GothCon fra Gøteborg for å sette opp miniaturslaget ved Alesia, med naturtro terreng av en størrelse man aldri hadde sett her til lands. Vi lanserte kongressmiddag på lørdagen, tradisjonelt (etter påtrykk fra Johannes) alltid oksestek med brun saus, bortsett fra det året da en overivrig gopher skulle flyttet på serveringsbordet og steken og sausen havnet på gulvet.
Å skulle arrangere noe for 1200 personer er også langt mer krevende enn for 400. Selv om det var mange som meldte seg frivillig til å jobbe under kongressen var det fortsatt bare komiteen som visste hva som måtte gjøres og løp som strikkballer for å sette gophere i arbeid. Det skal da heller ikke stikkes under en stol at det til tider var mye kaos, som da det sto tusen deltagere i ti lange køer utover Universitetsplassen og ventet i 1-2 timer på å registrere seg fredag morgen. Eller ventilasjonsanleggene som knapt var dimensjonerte for halvparten, slik at skjermkortene på PCene kokte så bokstavene flimret på skjermen, og gummivalsene på printeren som skulle sette navn på diplomene smeltet og premieutdelingen ble forsinket i over en time mens folk ventet på å dra hjem. Å arrangere Arcon endte etterhvert opp med å bli en heltidsjobb gjennom vårsemesteret, og tidsmangel førte raskt til mange økte utgifter på transport, kontorutstyr og logistikk. Da vi på Arcon 9 forlengst hadde passert det budsjetterte deltagerantallet i forhåndspåmeldinger, spant utgiftene ut av kontroll siden vi tenkte at vi uansett fikk inntekter langt over budsjett, men endte likevel opp med å gå underskudd for første (og på lang tid eneste) gang.
Metningspunktet?
Fra og med Arcon 10 begynte deltagerantallet sakte å gå nedover, før det stabiliserte seg på rundt 500-tallet. Det er vanskelig å skille alle Blindern-Arconene fra hverandre i hukommelsen, kanskje fikk man følelsen av at ved å være på én Arcon hadde man vært på alle – kanskje med unntak av Arcon 13, hvor lokalene måttes rømmes da brannalarmen gikk etter at noen Call of Cthulhu-spillere hadde forsøkt å lage stemning ved å tenne stearinlys.
Etterhvert fikk man konkurranse på mediefronten fra Shadowcon og TSP, hvor mange av organisatorne hadde gått i lære som gophere på Arcon og nok overtok mye av publikummet som hovedsaklig kom for å se film. Flere og mer spesialiserte spillklubber dukket opp, og mange som kom på Arcon for å finne likesinnede kunne nå gjøre det andre steder. Medier og kristne organisasjoner oppdaget rollespill og brukte spaltemeter for å koble det med satanisme, selvmord og krav om forbud og sensur.
På den tiden fantes det også hele tre konkurrerende spillbutikker i Oslo, som gjerne overbød hverandre om å ha den beste salgsplassen på Arcon. Men i 1997 måtte Spillspesialisten i Stortingsgata legge ned, og ikke lenge etter gikk også Dreamlands i Arkaden samme vei. Til slutt var det kun Aaslids Avalon-imperium igjen, og da han solgte seg ut til sitt danske moderselskap fant de det ikke lenger lønnsomt å ha stand på Arcon siden lønnsutgiftene knapt dekket fortjenesten. Litt utpå 2000-tallet flyttet Avalon til mindre lokaler, hvorpå Outland overtok lokalene i Paléet rett før julesalget uten at kundene merket noen forskjell. Da Avalon nedla driften i 2006 var det slutten på en epoke med spillbutikker utsprunget fra spillmiljøet i Oslo.
I 1996 fikk Arcon sine første websider hos Follonett, som dog bare inneholdt kontaktinformasjon og ikke noen erstatning for programboken. Dette var også mitt siste år i komiteen som PR-sjef, utbrent etter interne konflikter og mer interessert i å arrangere andre kongresser som Shadowcon, DefCon og Norcon:1999. Men jeg fortsatte å produsere t-skjorter og programbøker i samarbeid med Johannes, og fra 1998 også ordentlige websider med komplett program inntil Henning Fjøs overtok alle mine verv i 2001. Etter dette dro jeg kun på Arcon for å sette opp miniatyrspill, men mens vi på 90-tallet ble prominent plassert langs vinduene ved inngangspartiet og trakk mange tilskuere, ble vi til henvist til en mørk krok hvor ingen så oss. Da de andre ikke lenger gadd å betale billett for å spille noe man like gjerne kunne sette opp andre steder ble miniatyrspilldemoene lagt på is.
En epoke er over
Rett etter påsken i 2004 kom den sørgelige beskjeden om at Johannes Berg var død. Vi visste at han hadde fått kreft noen måneder før, men sykdommen forløp raskt og mange fikk ikke engang truffet ham før han var borte. Men han fortsatte å dra på komitemøter, slikke frimerker samt produsere Phobos og Kretsen så langt kreftene holdt helt tid det siste. Den siste uken var han på en Bergenscon, avmagret og med behov for hjelp til å reise seg opp av stolen. Det var en tung jobb for komiteen å arrangere Arcon 20, selv om jubileet førte til et 20 % hopp i deltagerantall, flere turneringer og bedre pressedekning enn på mange år. Etter dette trakk også Trond Jansen seg, hvorpå det ikke lenger var noen igjen i Arcon-organisasjonen som hadde vært med fra starten.
Bortsett fra en tur innom auksjonen på Arcon 22 og en markering på 25-årsjubileet hvor jeg holdt foredrag og viste frem gamle effekter og t-skjorter har jeg ikke vært på Arcon siden. Mitt inntrykk er dog at nye koster feier like bra som de gamle, og at Arcon har stabilisert seg som en naturlig del av et langt større miljø enn det som fantes i starten. Kanskje er det ikke like ærerikt å arrangere en con for 500 deltagere som for 1200, men det er en langt mindre stressende jobb. Og publikum setter nok også pris på å få det de forventer, i stedet for frustrasjoner over forsinkelser, rot og kaos.
Men kanskje er det ikke så rart likevel. Da vi startet på 80-tallet var spill og science fiction noe sært og ukult, kun for spesielt interesserte som verken hadde sosialt liv eller dametekke. I dag har halve landet sett Game of Thrones og Lord of the Rings-trilogiene, mens statsministre spiller brett- og rollespill med barna. På jobben har kolleger som knapt var født da Arcon var på høyden på eget initativ satt igang ukentlige brettspil, og det er ikke lenger nødvendig å oppsøke et miljø for å drive med hobbyen.
Vi var ikke særinger. Vi var pionerer. Vi var de første som skjønte potensialet i spillhobbyen, og populariserte den til tross for motstand fra media, reaksjonære og alle som ikke skjønte poenget, inntil de endelig gjorde det.
“First they ignore you. Then they laugh at you. Then they fight you. Then you win.”
Gratulerer med seieren, og lykke til med de neste 40 år!
—Geir Aalberg
